Vinfeber 2015

Vinfeber 2015
Vinfeber 2015
Et samarbeid mellom importørene Moestue Grape Selections, Blend wines og Podium wines samt en rekke gode vinprodusenter danner grunnlaget for vinmessen Vinfeber. I år fant dette arrangementet sted på Vulkan Arena, vis-a-vis Mathallen i Oslo. Ca. 40 bord var dekket med overvekt på franske vinprodusenter og her var det mye bra å få smakt, særlig fra representantene som kom fra Burgund. Det var også fem ølprodusenter tilstede. Planen var klar, møt opp tidlig og smak så mye du kan i løpet av de timene som var til rådighet før toget returnerte til Lillehammer. Hvitvin og champagne skulle smakes ført. Deretter rødvin. Og innimellom der et foredrag med Jasper Morris (MW).

The man with a plan
Planen var god, men jeg mangler erfaring på vinmesser. Det blir for knapp tid og man rekker ikke over alt, jeg må innrømme at det blir vanskelig å prioritere. I tillegg treffer man på kjentfolk og man blir kjent med noen nye mennesker. Og så var jeg påmeldt foredraget med Jasper Morris. Jeg skjønte etterhvert at jeg hadde et for tidlig tog hjem … Uansett her følger mine betraktninger på vinmessen, litt tilfeldigvis sortert.

Champagne
Jeg begynte oppskriftsmessig med champagne. Mye friskt og syrlig, god musserende er en favoritt, denne gangen fikk jeg også smake fra hittil ukjente produsenter. Først ut var Tarlant. Her er det fokus på skånsom pressing av druene og kvalitet på materialet som kommer inn fra vinmarken. De har en del gamle vinstokker fra rundt 1946 – 48 da store deler av vinmarkene måtte plantes om etter andre verdenskrig. Her blir det naturlig lavt utbytte og høy kompleksitet oppnås. Alle champagnene er blends med ulik grad av Chardonnay og Pinot Noir, i enkelte tilfeller blir det også med en liten andel av Pinot Meunier. Hele rekka her var bra, selv en vintage fra 2003! Denne hadde ligget 10 år på bunnfallet før den ble sluppet ut på markedet. En 1999 Cuvée Louis er fra en enkeltvinmark nær elven. To fat med reservevin er benyttet. Tappet i år 2000 og gogget i 2014. En strålende champagne med høy friskhet her også. 50 % Chardonnay og 50 % Pinot Noir. Viser at 1999-årgangen faktisk er bedre enn først antatt. Beste kjøp herifra var også den rimeligste, en Brut Zero til 289,- Den er en blend av årgangene 2007, 2006, 2005 og 2004 samt består av 50 % Chardonnay og 50 % Pinot Noir. Frisk og syrlig sak siden den ikke har gjennomgått malolaktisk gjæring. Besnærende smak av epler og for de som foretrekker champagne på den tørre siden var dette en god kandidat til skalldyr eller som aperitif.

Tarlant champagne
Tarlant champagne
Neste produsent ut var Libert-Flis. Dette var nytt bekjentskap for meg, her lages det bare bobler på Chardonnay-druen, alt var nemlig blanc de blancs. Syrefriske, slanke og presise alle sammen. Lages i en klassisk strukturert stil og her er trolig lagringspotensialet og belønningen høy. Høydepunktet her var en 2008 Millésime. Jeg snakket med vinmakeren og han sa at 2008 og 2009 var de beste årgangene så langt for champagne på 2000-tallet og at han foretrakk 2008 på grunn av høy syre og friskhet, men at alt likevel kom ut balansert. Jeg er selv veldig glad i syrefriske champagner og er således helt enig i dette utsagnet. Det var også musserende fra Italia (Trento) i form av Ferrari. En rekke her også var imponerende og viser at bobler kan også lages utenom Frankrike med et særs vellykket resultat. Her lages både rosé og årgangsvarianter, dosage er på den tørre siden (brut og extra brut).

Chardonnay
Som nevnt var det mange gode produsenter fra Burgund her og de viste stort sett frem de siste årgangene; 2011 og 2012. To helt ulike årganger skulle det vise seg da 2011 for meg fremstår som lettere og friskere i frukten enn 2012 som er mer rik og varm i fruktbildet. Hos Sylvain Loichet ble det også smakt en Aligoté fra 2010. En druetype som nesten har forsvunnet fra Burgund, men som ble dyrket mye før vinlusa kom. En meget positiv opplevelse her var vinen Ladoix Blanc Bois de Gréchons fra 2011. Dette er naboen til mer kjente Corton-Charlemagne og man kunne tydelig kjenne dette i vinen! Spontangjæret. Frisk og kjølig frukt. Lang lengde. Et kupp til rundt 300 kroner (på forespørsel – Moestue).

Sylvain Loichet
Sylvain Loichet
Saint-Aubin pleier å være et område i Burgund man fortsatt kan kjøpe rimelige viner fra. Men her koster herligheten 446,- på spesialimport. Dette er naboen til mer berømte Chevalier-Montrachet. En 2010 ble smakt og den viste noe rikere frukt og smørtoner. Den kunne tjent seg på litt mer friskhet. En Corton-Charlemagne fra 2011 viste seg frem som en rik og pompøs vin. Den var fortsatt stram i uttrykket og hadde en imponerende lang ettersmak. Med litt tid og temperatur i glasset kom mer detaljer frem. Vil vinne på 3-5 år lagring i en god kjeller. Fra den østlige delen av vinmarken som er en av de største Grand Cru markene i Burgund. Gamle vinstokker plantet i 1937 sikrer et godt resultat. Alle vinene smakt her holdt også en meget bra kvalitet. En ung mann å følge med på fremover.

Hos Domaine Chavy Chouet stod også en ung og energisk herremann. Her var det dominans av Mersault. Samme vinifisering, forskjellen lå bare i voksestedet (terroir). Meget interessant å sammenligne vinmarker som Les Charmes, Corvees de Citeau og Les Genevrières. Sistnevnte er den mest mineralske, Les Charmes er motsatsen med mer smør og rik frukt. Alle var fra 2012. En Puligny-Montrachet var deilig frisk mot sitrus, intet smør å spore og det liker jeg

Hos Benjamin Leroux var det mest 2011 av de hvite og alle fremstod som typiske for årgangen. Både Bourgogne blanc og Auxey Duresses herifra fremstår som gode kjøp mellom 250 og 300 kr. En bonus her var en noe utviklet Mersault Poursot fra 2009. Friskere enn mange andre i årgangen og ikke så fet som enkelte 2012 i øyeblikket. Han fortalte videre at en ny vinmark er ervervet i Mersault. Det kom til å ta 4-5 år før denne marken fullt ut adopterte Leroux sin biodynamiske måte å arbeide på. “Du kan ikke gå fra fast-food til slow-food over natten”, som han billedlig fortalte. Ellers kommer det til å bli mer Leroux tilgjengelig i Norge fremover!

Julian Haart riesling - Mosel
Julian Haart riesling – Mosel
Riesling
Første stopp var hos Julian Haart fra Mosel. En ung vinmaker som bl.a har lært mye hos Weingut Keller. Første årgang herifra var 2011 og da med liten produksjon. Aktuelt nå er 2013-årgangen som er en kjølig årgang hvor høye syreverdier er registrert. Det var intet problem her da alle vinene var balanserte, forholdet mellom sødme og syre var perfekt. Lagret på ståltank og fuder (1000 L fat). Alle er typeriktige Mosel-rieslinger og fremstår som friske og med god samt lang ettersmak. Kun Spätlese var litt grønn i uttrykket, men går seg nok til ved litt lagring. Et par av disse har vært tilgjengelig i BU på Vinmonompolet, men er blitt fort utsolgt. Flere andre av disse blir tilgjengelig på spesialslippet i april som omhandler Tyskland. Ellers hadde Julian en positiv opplevelse på restauranten Pjoltergeist kvelden før der han fikk smake gode rieslinger med godt krydret asiatisk mat.

Hos Weingut Schäfer-Frölich var det stort sett 2013-årgangen å få smakt. Tydeligvis en vellykket årgang også i Nahe hvor disse vinene kommer i fra. Tim selv stod på standen og han er ekstremt opptatt av riktig arbeid i vinmarken samt det som gjøres i kjelleren. Schiefergestein imponerer alltid, dette er flotte viner til prisen (rundt 260 kroner). Både den tørre og halvtørre utgaven var friske med bra balanse. Utrolige drikkevennelige! Halbtrocken har en restsødme på ca. 14-15 gr/L og er utmerket til sushi og annen moderat krydret asiatisk mat, gjerne svin. Weingut Wittmann var også tilstede på Vinfeber. Her ble både 2012 og 2013 prøvd og det er påfallende hvor mye mer syresterk siste årgang er! 2012 er litt rundere, ikke bare fordi den har modnet et år lengre, det er her også varmere og rikere frukt inne i bildet og ikke så mye syre som 2013 har. Nydelige kjøp alle vinene her og Wittmann har gjort et mesterstykke med 2013, med høydepunktet Morstein. Jeg har smakt Wittmann jevnlig siden 2007 og her er det mye tutti-frutti frukt og mye skiferstein. Lengden er formiddabel på GG’ene. De er fortsatt noe trange, både 2012 og særlig 2013 på GG-nivå, de har nok godt av 3-5 år på langs.

Pinot Noir
Det var flere muligheter for å smake Grand Cru (GC) burgund på denne messen og det vil man gjerne få med seg. Hos Domaine des Perdrix hadde de en Echezeaux fra 2012. Så fersk GC er gjerne noe preget av valpefett og fat, ikke noe unntak her heller. Men den var parfymert med noe vanilje, lyse røde bær og noe krydderi. Livlig syre, detaljert og god fruktfølelse i munnen. Hos Trapet var det Chambertin 2007 som var åpnet. En mer tilgjengelig kar dette. Flott lyserød farge. Litt lyse røde bær i en medium intens nese, ren og kompleks. I munnen oppvises en solid fruktighet holdt i sjakk av slank syre og munner ut i en meget bra lengde. Finkornet. Bevares den er tilgjengelig, men ikke helt der enda. Denne er på god vei i sin modningsprosess, men vent gjerne minst 5 år til. Benjamin Leroux hadde en Clos Vougeot fra 2012, men denne fikk jeg dessverre ikke smakt, det var nemlig veldig fullt rundt bordet til Benjamin etter at foredraget med Jasper Morris var over.

Nebbiolo
Jeg visste at denne druen måtte jeg vente med til slutt fordi da ville min munnhule rett og slett kollapse. Og rett fikk jeg, unge nebbioloviner er krevende for ganen med alle sine tørrstoffer samt en mur av tanniner. Det er alltid vanskelig å finne ut av hvordan disse vil utvikle seg, men nebbiolo skuffer sjelden, det er bare å beholde tålmodet og ikke åpne de for tidlig. Ofte er disse vinene noenlunde åpne et par års tid etter lansering før de lukker hardt ned igjen. Det var mye 2010, 2009 og 2008 å få smakt. Hos Le Piane fikk man oppleve solid grip i alle vinene og nok tørrstoffer til å temme den heftigste biffen. Utrolig rene og ekte viner her og med kjøligere årganger som 2008 er toppvinen Boca bare en opplevelse. Litt urtepreg og kjølig frukt. Typisk nese for nebbiolo. Noe tobakk og lær merkes. Solid struktur borger for et langt liv. Hos G.D Vajra stod sønnen Giuseppe og presenterte 2010-årgangen. Den enkle Barolo Albe viste sjenerøs mørk frukt og heftige tanniner. Et godt kjøp til 335. Videre Baudana som er et oppkjøpt lite vineri fra Serralunga. Oppviste solid struktur i henhold til voksestedet og en massiv og overveldende vegg av tanniner. Dette var tøft for ganen! Til slutt den mer elegante Bricco delle Viole som i denne årgangen er nydelig og oppviser mer kjølig frukt og modne tanniner som ikke var så tøffe som hos Baudana. Jeg besøkte disse i oktober 2010 og vinene fremstod litt bedre nå etter mer tid i flaske, men fortsatt er dette for meg nokså utilgjengelig.

Det skjenkes og bra trøkk på gulvet. Foto: ESJ/Moestue
Det skjenkes og bra trøkk på gulvet. Foto: ESJ/Moestue

Legg igjen en kommentar